Om norske rappere

En sped begynnelse

Norsk rap startet med grupper som A-Team ( som senere het B.O.L.T. Warhead) og Felony Force mot siste del av 80-årene. Musikken deres var rask, hard og minimalistisk og inspirert av «britcore-hiphop» og artister som Hijack, Silver Bullet og Gunshot.

Da B.O.L.T. Warhead ble oppløst i 1993 etter bare fire år, tok det en stund før noen tok opp igjen tråden og gjorde suksess igjen innen landegrensene. I 1997 ble Warlocks-singelen Flashbacks utgitt, og dette medførte suksess for plateselskapet Tommy Tee Production. I tillegg til Warlocks og Tommy Tee, var Diaz, N-Light-N og Opaque sentrale skikkelser i dette miljøet. Disse samarbeidet dessuten med viktige internasjonale hiphop-navn. Musikken deres var forholdsvis pompøs med innslag av blant annet klassisk musikk, og tekstene handlet for det meste om selvskryt i tillegg til viktige elementer i hiphop-kulturen som breakdance og graffiti.

Miljøet rundt hiphop-organisasjon Rhythm & Rhymes (RaR) var også viktig for utviklingen av den norske hiphopen. Her fantes alt fra inspirasjon hentet fra jazz til politiske tekster – både på norsk og engelsk. Gatas Parlament debuterte med sin første hiphop-utgivelsen på norsk i 1994, ble viktige i dette miljøet.

Norsk rap blir mer vanlig

Mot tusenårsskiftet ble rap på norsk etterhvert mer vanlig og populært. Grupper som Klovner i Kamp, Apollo og URO vokste frem fra RaR-miljøet, med et noe funk- og soul-basert uttrykk. Mye av den første norskspråklige rappen kom dessuten fra distriktene. Av de viktigste rapperne i denne sammenheng kan Pen Jakke fra Fredrikstad, Fremmed Rase/Alien Breed fra Trondheim, samt Tungtvann fra Nordland/Troms nevnes.

Det var den norskspråklige rappen som hersket i media, men noen norske rappere laget også musikk på engelsk. Tee Productions hadde flere kritikerroste utgivelser i denne perioden, blant annet med Opaque og The Loudmouf Choirs album Gourmet Garbage. De ga dessuten ut debutalbumet Holdning over underholdning fra Gatas Parlament. Norsk rap på engelsk døde imidlertid ut en stund, og fikk ikke suksess før da Paperboys i 2002 slapp sin debut.

I 2003 slo rapperne Jaa9 & Onkl P gjennom som holdt et svært høyt teknisk nivå, noe som påvirket rapmiljøet positivt. Det oppstod mer rapmusikk som gjenspeilet teknisk dyktighet blant flere og flere rappere, både veteraner og nybegynnere. Det samme året ga Equicez ut det første rap-albumet som både fantes i norsk og engelsk versjon. State of emergency ble kritikerrost for den mørke stemningen, den ærlige sosialrealismen og de dystre synthbeatsene.

I begynnelsen av 2005 opplevde norsk rapmusikk en drastisk nedgang i popularitet hvor flere artister floppet med sine utgivelser, og norsk rapp så ut til å dø ut. Dette hadde både med eksplosjonen i antall artister samt de lave salgstallene som sjangeren hadde hatt å gjøre, med visse unntak. Dette var med på å gjøre mangfoldet bredere og kvalitetskravene høyere, noe som gjorde at hiphopen begynte å ta seg opp igjen i landet etter 2005. Karpe Diem vant blant annet Alarmprisen 2007 i klassen hip-hop/rap og Spellemannprisen 2008 i klassen hip-hop for platen Fire vegger. Deres album Aldri solgt en løgn er det første hiphopalbumet som har toppet VG-listen.

I dag har Norge et stort og levende rapmiljø med svært varierte musikalske uttrykk, uten noen spesiell felles tendens. Per i dag finnes det artister innenfor de fleste undersjangrene av rap i Norge, og de fleste fylkene har én eller flere nasjonalt respekterte rappere. Dessuten har flere og flere norske produsenter innen sjangeren hevdet seg internasjonalt, blant annet Stargate, Kakemonsteret og Da Playboy Foundation.

Andre kjente rappere Norge i dag som bør nevnes, er blant annet Onge D, A-Team, Definite, Diaz, Erik og Kriss, MadCon, Opaque, Son of Light og Samsaya. Og det dukker stadig opp nye unge talentfulle artister innen sjangeren. Det virker som at hiphopen og rappen har kommet til Norge for å bli.